Tips & tricksPå denne sida vil du finne stoff som kan hjelpe deg videre og gjøre deg til en bedre brettseiler.Dahab - en reise verd for wannabes!Veien videre Tørr eller våt? God og dårlig vind på Eikeren. Handle brukt? Trene slalåm på Eikeren? Klar for vannstart Ta kontroll over mastefoten Hold Stort |
Det er mange sagnomsuste surfspots rundt om i verden, og steder som Vargas og Pozo på Gran Canaria, Tarifa i Sør-Spania eller Hookipa på Hawaii kan kanskje virke fristende, men sannheten er vel at de fleste av oss har lite å hente på slike steder. Når det blåser konstant 3,5-kvadrat, og bølgehøyden strekker seg fra to til fire meter, blir det vel helst å sitte på land og beundre proffene. Det kan sikkert være underholdende, men er det egen seiling og framgang som gjelder, er f. eks. Dahab et klart bedre valg. Vindsikkerheten i sommerhalvåret er minst like god som på Kanariøyene, og selv om det skulle blåse kuling, er det mulig - selv for de grønneste - å komme på vannet under trygge forhold. Her, som på Kanariøyene, er det sommerhalvåret som gjelder, og juni er toppmåneden. Av ulike grunner valgte vi likevel å dra første uka i mai, og det viste seg å være et heldig valg.
Vi fikk riktig nok ikke kuling, men frisk bris på mellom 8 og 10 m/sek en hel uke er helt greitt for vinterrustne kropper som skal i gang med en ny sesong. Vinteren er hjemme hadde såvidt sluppet taket, ingen av oss hadde seilt siden tidlig i oktober, og vi var litt spent på hvordan kroppene skulle takle intensiv trening ei hel uke, og særlig var vi bekymret for kontorlankehuden i håndflatene.
Hansker og sko
For sikkerhets skyld kjøpte vi seilerhansker av typen uten fingertupper, for å slippe åpne sår. Men frykten var overdrevet: Stølheten ga seg etter et par dager - noe som kanskje skyldtes lufttemperaturen på rundt 30 grader. 24 grader i vannet gjorde at vi lot våtdraktene ligge hjemme, men sko er et must i Dahab. Skulle du komme borti skarpe koraller med nakne føtter, kan resten av ferien være spolert. Jeg vil - klok av skade - til og med anbefale høye sko. Mine lave sommersokker fylte seg stadig med sand, og den er stort sett grovere og mer skarpkantet enn vi er vant til fra norske badestrender. Trapeser var ellers alt vi hadde med av personlig utstyr. Har du en shorty, kan du bruke den, men hele drakter brukes bare om "vinteren".
Seilingen
Vi bodde på Swiss Inn, og nærmeste Harry Nass-senter (JP og NP) var nr. 3. Det er i alt fire Nass-sentre i bukta (pluss fire-fem andre), men 2 og 4 ligger lengre vest i bukta og var ikke interessante for oss. De er derfor heller ikke merket av på kartet her. Systemet fungerer slik at man booker et personlig brett på forhånd, men kan siden velge fritt blant alle ledige brett på alle sentrene. Jeg hadde selvsagt tatt ut en freestylewave på 85 liter, men den fikk jeg aldri brukt. Det ville til tider vært mulig å seile et så lite brett med f.eks. 5,9-kvadrat lenger ute, men for å komme ut i fri vind fra senter 3, må man krysse gjennom et ca. 200 meter bredt belte med lunefull kastevind, og faller du, er vannstart nær sagt en utopi. Så lenge det aldri blåste mer enn 10 m/sek., var det helt greitt å seile brett mellom 100 og 120 liter, men om vi skulle fått 12, ville jeg heller tatt ut en sinker på senter 1, vasset ut til fri vind på grunna mot kitedammen og sløret ut gjennom Lagunen til område 2.
Det går skyttelbåt mellom alle Harry Nass-sentrene hver time, så det er ikke noe pes. Vel ute i område 2, er vinden jevn og sterk, og seiler du langs korallrevet i le av odden, kan du fort forbedre speedpersen på paddeflatt vann. Jeg fant godfølelsen her på en Super Sport 109 med 6,4-kvadrat. Skal du trene vannstart, er også senter 1 et godt tips. På grunn av vindforholdene i hotellskyggen er stranda inne ved senter 3 helt ubrukelig, men øst for senter 1 feier den uhindret ut over kitedammen, og du kan trene begge veier på valgfri dybde. Vi seilte hele tida i område 1 (Lagunen) og område 2. I område 3, utenfor det ytterste revet skal det kunne bygge seg opp gode bølger, men under vårt opphold blåste det bare fram til rundt kl. 13.00, for så å flate helt ut. Noen bølger verd navnet rakk derfor aldri å bygge seg opp.
Rigging, tuning og sikkerhet
Riggene i Nass-sentrene ligger ferdig oppspent på mastene, så før du skifter til surfeantrekk trenger du bare å bestille dagens seilstørrelse, og riggen er klar før du har spent på deg trapesen. Stort sett gjør gutta en god jobb, men sjekk likevel nedhal, uthal, bomhøyde og plassering av trapestamper, og fortell hvordan du vil ha det. Du får også spørsmål om foretrukken tamplengde - short, medium eller long. Jeg spurte hva det innbar i tommer, og ble litt overrasket da jeg fikk høre at det var hhv. 20 - 22 og 24. Guy Cribb har vært her, men tydeligvis ikke etterlatt seg spor...
Jeg ba om 26 tommer, og fikk det, men seiler du 28 eller 30 tommer med høy bom og hoftetrapes, kan det være en idé å ta med egne tamper. Husk også å sjekke plassering og åpning på fotstroppene før du stikker ut. Han/hun som har brukt brettet før deg kan ha hatt de underligste ideer om hvor de skal stå. Du får låne skrujern.
Om vinden skulle bli sterkere enn du strengt tatt behersker, så er det greitt å vite at Dhab er et trygt sted å seile. Alle sentrene har hele tida båter utpå, og det er bare å sette seg på brettet og vinke etter assistanse. Skal du lengre ut - f.eks. til område 3 kan du få med en walkie-talkie. Kommer du i havsnød, er det bare å kalle opp.
Kiting vs windsurfing
Som på de fleste gode spots i verden, er både windsurfere og kitere samlet i Dahab, og her fungerer sameksistensen nærmest perfekt. Mindre øvede kitere trener innerst i lagunen der vannet er grunt og flatt, og denne "dammen" er fysisk adskilt fra den ytre del av lagunen ved en grunnrygg. Den ytre delen er forbeholdt windsurferne, og her kan det bli trangt, men dyktige kitere "sniker" seg ut til åpent farvann ved å seile kloss inntil odden med linene og kiten over tørt land. Så selv om området er stint av nybegynnere og det knapt er mulig å finne plass til en jibb, opplevde vi ingen konflikter mellom kitere og windsurfere.
Og ellers?
Det var surfingen som trakk oss til Dahab. Om partyfaktor eller folkloristiske opplevelser er viktigere enn vindsikkerhet, bør du dra andre steder. Men om vinden skulle svikte en dag eller to, finnes det et meget godt alternativ: Lei dykkermaske og svømmeføtter (koster ca. kr. 50 .- for en dag) og unn deg en snorklesafari på korallrevene utenfor lagunen. Vi garanterer en stor opplevelse!
Bruk vinddagene og tren bevisst
Å lykkes som vindsurfer på østlandet handler først og fremst om å ta vare på mulighetene. Om du ikke er supertalent, bør du minimum ha et tjuetalls treningsdager i sesongen, og de må fylles med kvalitet. En normal sesong på våre kanter strekker seg over et drøyt halvår - fra påske til advent - og det kan gå uker mellom hver gang det er vind nok til å komme i plan. Når den etterlengtede vinden kommer, sitter du fast på jobben eller i familiemiddag, så dette er ikke bare enkelt. Men husk at de fleste ting kan utsettes, og det blir rikelig tid til å ta igjen når det ikke blåser. Om ikke du kan flekse på jobben eller sette bort ungene, så kan du helt sikkert reparere sykkelen eller male kjøkkenet en annen dag.
Men om antall godvindsdager er begrenset, er det likevel mulig å trene. Selv rutinerte seilere kan ha utbytte av å stikke ut i 2-5 m/sek. og drille detaljer. Du får ikke til noen ting i kuling uten først å ha gjort det i bris. Når du kommer planende i 20 knop inn i jibben, vil du være sjanseløs på å flippe rundt riggen om du ikke har drillet inn prosedyren i lettvind. Du kommer heller ikke opp i vannstarten om ikke strandstarten sitter, og den trenger du ikke mange sekundmeter for å trene inn. Stikk ut så ofte du kan i lett bris og fokuser på manøvre. Å seile rett fram er bortkastet tid!
Riktig utstyr - halve jobben
Windsurfing er en utstyrsintensiv sport. Heldigvis er det slutt på pionertiden da det skjedde en revolusjon hvert tredje år, så du kan ha full glede av utstyr som er både 5 og 10 år gammelt. Punkt 1 på innkjøpslista er en varm drakt. 5/3 mm kvalitetssteamer (våtdrakt) er et minimum om du vil seile mer enn fra midt i juni til midt i september. Når du har vokst fra klubbens nybegynnerutstyr, er det så på tide å skaffe eget brett med passende rigg. Brettet bør ha bredde og volum nok til at du greit drar rigg på det, og ikke bruker all energi på å holde balansen. Samtidig bør det ikke være større enn at det er morsomt å seile også når ferdighetene blir bedre. Er du Eikeren-seiler vil det største seilet være det du bruker mest, og sannsynligvis det første du kjøper. Del din kroppsvekt på 10, og du har en grei størrelse, f.eks: Kroppsvekt 72 kg - største seil, 7,2 m2. Er du svært lett kan du gå noe opp - f.eks 50 kg/ 5,5 m2 - og tilsvarende litt ned om du er skikkelig tungvekter - f.eks. 100 kg/ 9.2 m2.
Men det viktigste er at utstyret er riktig rigget og trimmet, og punkt 1 er nok nedhal. Uansett hva noen måtte hevde: Det er ingen ting som heter lite nedhal! En av de mest utbredte misforståelser i sporten er at man kan stikke ut med stramt akterlik, og dermed komme unna med et mindre seil enn forholdene egentlig krever. Resultatet er en ustabil rigg som er betydelig vanskeligere å håndtere enn en som riktig trimmet, men kanskje en kvadratmeter større. Stadige "katapulter" er et vanlig symptom i hardvind, men dette gjelder også i forhold der vinden ikke er sterk nok for planing. Det slakke akterliket ned til ca. tredje spile fra toppen (bildet t.v.) er en sikkerhetsventil som slipper ut vind og demper rykket når vindkastet kommer. Slike kast kan være vel så ubehagelige når brettet står nærmest stille i et par sekundmeter, som når det suser over bølgekammene i 12. Riktig nedhal skal du ha om du følger seilprodusentens spesifikasjoner, og drar ned til det er 1 - 2 cm igjen til trinsene støter mot hverandre ved mastefoten. Blåser det opp og du føler deg overrigget, kan du dra en centimeter til. That´s all.
Et annet punkt vi burde fokusere mer på er forholdet mellom rigg og trapes. For ti år siden seilte "alle" med sittetrapes, og den lave kroken gjorde det mulig å seile med lav bom og relativt korte tamper. Det var likevel mulig å henge kroppen ut i riktig vinkel fra riggen, slik at brettet ble avlastet og kom i plan. Også brukere av sittetrapes har i senere år hevet bommen og forlenget tampene, men det er mer snakk om fintuning enn nødvendighet. Men det er absolutt nødvendig å heve bommen når du seiler med hoftetrapes. Bildene viser tydelig at sittetrapesens (A) krok er betydelig lavere enn hoftetrapesens (B) - og det betyr at bommen må justeres tilsvarende opp for at han skal kunne "henge" kroppsvekta effektivt på riggen. Denne effekten er også avhengig av en viss vinkel (avstand) mellom kropp og rigg, og dermed lange tamper. Hadde B hatt korte tamper, ville han enten blitt stående oppå brettet og trykket det ned, eller han måtte trekke riggen over seg mot lo, og dermed redusert seilets effektive flate mot vinden. Begge deler ville redusert planingsegenskapene, og gjort det vanskeligere å komme videre til fotstroppene. Merk at vinklene i trekanten mastefot-krok-bom er ganske like, selv om krok- og bomhøyde er svært forskjellig. Riggens hellingsgrad er noe ulik, men det henger sammen med at A har begynt å falle av mot jibben, mens B seiler rett fram på en skarp slør.
Hvilken trapes?
Hoftetrapesen er klart mer komfortabel enn sittetrapesen, og lettere å bevege seg i. Tidligere versjoner hadde en tendens til å skli opp under armene, men dette problemet er løst, og særlig bølge- og freestyleseilere setter pris på bevegelsesfriheten. Den er også noe lettere å smette inn og ut av, og dette brukes gjerne som argument for noviser som skal kjøpe sin første trapes. Men rigger du for hoftetrapes, og setter bommen i riktig høyde, er denne fordelen i beste fall marginal. Sittetrapesens fordel, er at det er enklere å avlaste brettet og bli lett på foten når du skal inn i fotstroppene. Uansett hvilken trapes du velger, så skal den ikke være lett å komme inn i. Jo enklere det er å huke seg inn, jo mindre effekt får du når du skal bruke den. Etter hvert som du blir bedre på teknikken, kan du gradvis skyve bommen oppover. Når du føler at du står på tå under normal seiling, er du forbi idealhøyden og kan justere deg nedover igjen. Valget av din første trapes bør i det hele tatt ikke styres av hva som anses som mest begynnervennlig, men mer av hva slags seiling du tenker deg å fortsette med. Om freestyletricksing står på programmet, så går du for hoftetrapesen, men er planing, høydetagning og fart det viktigste, så husk at verdens beste slalåmseilere fortsatt kjører med sittetrapes. Er du fortsatt i tvil så finnes det kompromisser mellom hoftetrapesen og den ekstreme racingtrapesen som A bruker på bildet over. Trapesen på bildet til venstre er en crossovertrapes - en sittetrapeser med høy krok. Den gir ikke like god bevegelsesfrihet som hoftetrapesen, men er lett å komme inn og ut av, og har alle sittetrapesens fordeler så lenge det ikke er snakk om racingambisjoner.
Men du oppnår ikke full planing og toppfart uten å stå i fotstroppene. Heller ikke planende jibb er mulig å gjennomføre uten at i hvert fall den framre foten er vel forankret. Når kroppsvekta henger på riggen og bakre fot er plasert like foran bakre fotstropp, er det ingen vekt på den framre foten, og du putter den i stroppen som om det var en tøffel. Det er litt verre å få den bakre foten inn, men om du kjører med midtplassert enkelstropp er det ikke alt for vanskelig å vri den inn mens du lener kroppen litt framover mot mastefoten. Så er det bare å henge seg ut, strekke på beina og nyte adrenalinkicket som kommer når brettet løfter seg på finna og skyter av gårde i en fart du aldri har vært i nærheten av på seilbrett. Da er du hekta.
Terje B-L
Ikke alle vindretninger er like gode på Eikeren eller Fiskumvannet. Dersom den ikke følger landskapet, blir vinden kastete, eller blir helt borte. Når du leser vindmålerdiagrammene, er det derfor viktig å vite hva som er god vindretning, og hva som ikke er det. Vedlagte eksempel viser diagrammet for vindretning den 21. september 2006. I margen til høyre har vi lagt inn noen fargefelter som viser når du kan forvente jevn vind på de ulike lokalitetene. Sterk farge indikerer optimal vindretning, og dess svakere fargen blir, jo mer tvilsom er vinden.
Utviklingen av brettutstyret skjer rykkvis. Teknologiske gjennombrudd følges av nye shapetrender. Mellom kvantesprangene skjer det en viss produktutvikling, men i perioder er forandringene mer kosmetiske enn reelle. De viktigste trinnene på de siste 15 årenes utviklingstige ble tatt mellom 1993 og 95, og i 1999-2000. Vi skal se på hva disse skrittene innebærer for det utstyret du kanskje vurderer å kjøpe.
Nybegynner- og lettvindsbrett har siden årtusenskiftet krympet i lengden og vokst i bredden. Det har gjort dem mer stabile og forbedret planingsegenskapene, slik at brettet du starter med også kan følge deg videre gjennom karrieren som et godt alternativ på dager da vinden ikke er all verden. Store brett av forrige generasjon var lange (opptil 380 cm), ranke, tunge og hadde gjerne kjøl. Manøveregenskapene var dårlige, og selv om de kom tidlig opp i halvplaning, var det vanskelig å få dem helt opp. Om du vil ha et brett du kan lære fort på og siden vokse med, skal du ikke lenger tilbake enn til 1999. Gode brett i denne størrelsen er vanskelige å finne på bruktmarkedet, og de få som dukker opp er gjerne priset så høyt at du like godt kan vurdere et nytt. På høsten får du fort vekk 20% på siste års modell. Har du dårlig råd, kan du naturligvis ty til en eldre modell, men mer enn et par tusenlapper skal du ikke gi for et brett fra forrige årtusen om det er aldri så strøkent!
Har også blitt bredere, men ikke så markant som de store, fordi bredde ikke er noen fordel når brettet skal holdes under kontroll i hard vind og store bølger. De har også blitt kortere, uten at det har betydd all verden. Da masteskinnene rykket ca. 20 cm bakover for 10 år siden, beholdt man stort sett de tradisjonelle lengdene, slik at fronten på brettet løp ut i en lang spiss som merkelig nok ble kalt "no nose". På nyere brett er nesa kuttet eller rundet av, så lengden totalt er redusert med 10 - 20 cm, men der hvor lengde betyr mest, mellom masteskinna og hekken, har det skjedd mindre siden 1995. Det viktigste som har skjedd med sinkerne siden den gang er at de har gått ned i vekt, og at utvalget har blitt mye større. Snittvekta på 85-liters bølgebrett har falt fra vel 8 til nærmere 6 kilo, noe som har gjort brettene livligere, raskere og morsommere å seile.
Kontroll er stikkordet om du skal ha glede av hardvindseiling, og det innebærer ikke bare at du må ned i volum, men også at du velger riktig type brett. Tilbake i forrige årtusen ble det produsert slalåm- og freeride-brett i 80-litersklassen først og fremst for akselerasjon og høy toppfart. De hadde relativt steile kanter, mye volum i hekken, og oppførte seg som en kork under en 4-kvadrat i bølger. Lettseilte hardvindsbrett fra denne perioden finner du blant bølgebrettene, og til de vanligste forhold her omkring, er det "onshore"-brett som gjelder. De planer rimelig bra og har manøveregenskaper som tilfredstiller de fleste krav. Er du ute etter noe riktig billig og du ikke stiller altfor høye krav kan gjøre et godt kjøp i denne klassen. De siste årene har det dukket opp s.k. freestyle-wave- eller freemove-brett som et interessant alternativ for oss som bare unntaksvis har anledning til å ri riktige bølger. De planer tidligere, er raskere og samtidig lettere å kontrollere i flattvann/chop enn de rene bølgebrettene, og har blitt svært så populære blant EBK-erne både til Listaturen og de store dagene på Eikeren.
Og nettopp når det gjelder de minste brettene er det kjøpers marked. De som kjøper siste års modell av disse, er som regel engasjerte surfere som bruker mye penger på sin sport og gjerne skifter ut etter ett til tre år. Men antallet potensielle kjøpere er ennå ikke stort nok til å overta alt sammen, og derfor dumpes strøkne sinkere til spottpriser. Du får fort vekk et tre år gammelt brett i beste teknologi for rundt tre tusen. Tatt i betraktning at du selv kanskje ikke får brukt det så mye, kan det være virkelig fornuftig å handle hardvindsbrett på bruktmarkedet.
Utviklingen av brettene henger nøye sammen med utviklingen av finner, seil og andre riggkomponenter. Da masteskinnene rygget bakover, var det fordi man fikk et gjennombrudd når det gjalt å holde trykkpunktet i seilet på plass samtidig som "overskuddsvind" ble sluppet ut av et tvistende akterlik. Sammen med mer stabile finnebokser gjorde dette at man ikke lenger trengte lang avstand mellom mastfot og finne for å holde store seil. Men dermed ble også de gamle seilene ubrukelige. Særlig større seil ble fullstendig uhåndterlige på de nye brettene. Så selv om tilbudet kan virke veldig fristende, og seilet "fremstår som nytt", så skygg unna alt som er eldre enn 1994 - 95! Selv til gamle brett er disse seilene for dårlige. De fungerer greit til du er over planegrensa, men så begynner kontrollproblemene.
Seil fra perioden 1995 - 1999, som det Ingrid viser på bildet til venstre, er stort sett gode også etter dagens krav, og finner du et som ikke er altfor slitent, kan du gjøre et kupp. Det som har skjedd siden, er at seilene har blitt mer radikalt kuttet eller avrundet i toppen (bildet til høyre), slik at de tvister enda bedre og kan rigges på kortere master. En annen viktig sak er at man har forbedret spilene, slik at man kan lage trykkpunktstabile seil uten cambere (profilholdere i mastelomma) også i store størrelser. Alt dette har gjennomgående gjort seilene mer letthånterlige, et framskritt som er mest merkbart for de store seilene. Seil faller stort sett ganske raskt i pris, og siden det har skjedd liten utvikling de siste 2-3 årene, kan du spare mye uten å redusere på kravene. Men sjekk at seilet ikke har skader du ikke kan fikse selv.
Terje B-L
Om du er ny i sporten, lurer du kanskje på slalåm har med brettseiling å gjøre. I noen år har denne regattaformen, som tidligere var fun-seilingens paradegren, kommet i skyggen av bl. a. freestyle, formula og super-X. Det geniale med slalåm er at banen og reglene er enkle, ulempen var at grenen krevde en del vind. Med moderne brett og rigger kommer man tidligere i plan, og kan gjennomføre konkurranser under mer moderate forhold, og dermed har slalåm fått ny vind i seilene.
Du behersker strandstarten og seiler i vind som er sterk nok til å løfte deg opp på plan. Bruk av trapes og fotstropper er du ikke helt ukjent med, men skal du virkelig ha glede av hardvindseiling, er vannstarten nå den viktigste posten på treningsprogrammet. Den er selve nøkkelen til å seile brett som er små nok til å funke i kuling og grov sjø. I prinsippet er den lik strandstarten som Knut demonstrerer på bildet øverst, forskjellen er at du ikke har kontakt med bunnnen. En god treningsmetode er derfor å trene strandstart på stadig dypere vann og i sterkere vind. Da vil du i økende grad merke behovet for å holde brettet på stø kurs ved å presse mot mastefoden (se kapittelet under) og bruke kraften i seilet til å løfte deg opp på brettet. Til slutt er du så dypt at du kan la føttene slippe bunnen før du starter oppstigningen. Da er det ikke lenger en strandstart, men din første vannstart på grunt vann: Du er klar for dypet.
Den første utfordringen blir å bringe rigg og brett i startposisjon uten å ha noe å stå på Et fall skjer ofte ukontrollert, og riggen kan havne hvor som helst. Når du har svømt den på plass så den ligger i le av brettet med masta mot hekken og ca. 90 grader på vinden, er neste skritt å å få den opp av vannet. I "gamle dager" da masteskinna var plassert langt framme på brettet, var dette enkelt: Man bare dro bommen over brettet og oppdriften i hekken presset riggen opp av vannet.
Kortere seilere kan i noen grad bruke dette trickset også på moderne brett, men er du over 175 cm høy, vil som regel bommen ligge bak brettet om riggen skal være perfekt trimmet. Da må du svømme riggen ut av vannet, i det du griper tak i masta ovenfor bommen og hever den opp mens du svømmer mot vinden. Det går lettere med et lite seil enn et stort, og en flytevest kan være til god hjelp.
Vær forsiktig med å slippe vind inn i seilet før det er helt ute av vannet. Åpner du seilet med skjøtehjørnet under vann, vil riggen vrenge seg over uten at du har sjanse til å holde igjen, og du må starte forfra. Først når du ligger i posisjon som Ingrid på bildet nederst, er du klar for løftet. Det gjelder å dosere kraften i riggen ved å skjøte inn og ut med seilhanda, samtidig som du strekker mastarmen. Husk hele tida å holde press mot mastefoten, slik at brettet ikke stikker opp i vinden.
Påstigningen skjer som ved strandstart (øvre bildet). Du legger bakre bein opp på brettet, og følger etter med det framre, men ikke for tidlig! Så lenge framre beinet henger nede i vannet bremser det avdriften og sikrer at du løftes helt opp og inn på brettet. Vel oppe, slipper du trykket ut av seilet så du ikke faller i på le-siden. Så er det bare å skjøte inn og plane av sted!
Terje B-L
Når du har kommet i stroppene og planer for fullt, er det fotstyringen som overtar, og du bruker ikke lenger mastefoten for å styre brettet. Det betyr ikke at du skal glemme den helt. Særlig når det gjelder å holde planingen gjennom vindhull og ved seiling opp mot vinden (ta høyde), lener du deg framover i trapesen for å sette mastefoten under press og øke planeflaten.
Bildene under viser eksempler på hhv. for lite og riktig trykk på mastefoten i første fase av en jibb. I den første jibben ligger tyngden for langt bak, og hekken graver seg ned etter hvert som vindtrykket i seilet avtar. Før eller siden betyr det; stopp. I den andre beveger jeg kroppen dynamisk framover/innover, og presser hele brettets planeflate mot vannet. Farten holdes oppe, og jeg har lagt grunnlaget for en jibb hvor jeg ikke bare planer inn, men kanskje også ut på ny kurs.
Terje B-L
Skal du trene mer avanserte manøvre, seile i trapes og fotstropper, vannstarte og jibbe, må du plane. Og det er ikke nok at seilet løfter deg over planegrensa i de hardeste kastene. Selv om du går planende inn i jibben med et slikt seil, kommer du garantert ikke planende ut igjen. Velg seil som holder deg i gang også i "hullene" mellom kastene. Selv om det drar godt i blant, er dette mindre anstrengende enn om du hele tida må ut og inn av trapes og stropper for å holde balansen mens vannet surkler om anklene. Moderne seil (e. 1995) tåler utrolig mye vind før profilen kolapser, så bit tenna sammen, heng deg ut i trapesen og skjøt inn.
Før eller siden vil du naturligvis nå et punkt hvor det er fornuftig å rigge ned. (Hva skulle vi ellers med små seil?) Men det er ikke alltid et mindre seil gir bedre kontroll. Om du rigger en 5 kvadrat på et 110 liters brett og går ut i en liten kuling og krappe, kaotiske bølger, vil ikke riggen ha tyngde og kraft til å holde brettet nedpå og det vil hoppe og slenge som en kork. Mange vil tolke det slik at man fortsatt er overrigget og finne fram et enda mindre seil. Det man helst bør gjøre er å bytte til mindre brett, men om det ikke er mulig, er det faktisk bedre å gripe tilbake til 6 kvadraten, dra en cm mer nedhal og sette ei mindre finne i boksen.
Hva er da et passende seil? Det avhenger helt av din egen vekt, men skal du velge et "hverdagsseil" for friseiling i vindstyrker mellom 6 og 10 m/sek., kan det være en grei tommelfingerregel å dele kroppsvekta på 10. Veier du f.eks. 70 kg, kommer du greit fra det med 7.0 kvadratmeter. På Eikeren vil dette seilet dekke ca. 80% av seildagene.
Terje B-L
